...før diagnosen kom

2 år:  Jeg er et snilt barn, men sover enormt mye.  En dag jeg er ute og leker om vinteren, legger jeg meg til å sove i brøytekanten.  Farmor leter etter meg i to timer

7 år:  Det er fjerde gangen mamma roper på meg nå, og denne gangen hører jeg på stemmen hennes at det haster og hun er fortvilet.  Jeg sitter på sengekanten med stillongsen i hendene.  Hun sier jeg MÅ ha den på meg, men jeg vil ikke.  Den er ekkel å kjenne på.  Jeg klarer ikke ta den på.  Blikket mitt faller på den lange ranken med rødt håndheklet garn.  I natt prøvde jeg å se hvor lang jeg kunne få den.  Den ble så lang at når jeg stod i sengen og holdt armen opp, så nådde den til gulvet.  Mon tro om jeg kan få den enda lenger?  Jeg spretter opp av sengen og begynner å håndhekle for å se om den kan bli enda lenger.  Stillongsen har jeg allerede glemt.  Mamma kommer inn og er rasende. 

11 år:  I dag husket jeg å gre håret mitt.  Jeg bør i grunnen huske på å gre det hver dag, for det er litt flaut å komme på skolen med bustete hår.  Men det blåser sånn ute og da blir det lange håret like fort bustete.  Hva skal jeg gjøre?  Jeg fikk et silkeskaut av tanten min til jul.  Det knytter jeg rundt hodet med en knute under haken.  Det ser vel ikke rart ut?  Jeg er usikker, men da vil i hvert fall ikke håret mitt se ugredd ut når jeg kommer på skolen. 

12 år:  Det er skidag og jeg hater det!  Av en eller annen merkelig grunn greier jeg alltid å falle på ski, selv om det verken er bakker eller svinger.  Jeg går rett fram og faller likevel.  Alle sier jeg er en kløne!  Distre kløne!  Jeg skubber borti bord når jeg går forbi.  Jeg slår tærne mot dørkarmen og jeg snubler i mine egne bein.  Jeg klarer ikke danse.  De sier jeg løper på en rar måte.  Hvorfor er det slik med meg.. 

Men jeg elsker skolen og får veldig bra karakterer til tross for at jeg aldri gjør lekser.  Jeg sitter på første rad, for da blir jeg ikke forstyrret av lyder fra de andre.  Jeg følger intenst med og sluker hvert ord læreren sier.  Men i dag har noen knyttet ranselen min fast i stolen under timen.  Jeg la ikke merke til det.  Når dagen er over må jeg løsne den og alle ler av meg.  De ler ofte av meg, men det er ikke alltid jeg ser det.  “Der går hun som alltid stirrer ned i bakken”, hørte jeg en gang dem rope etter meg.    

I formingstimen i går gikk jeg for langt.  Berit og Mette ertet meg og sa at det jeg malte var stygt.  Jeg vet det er tull, jeg er flink til å male, så jeg overså det, og læreren overså det også, men de bare fortsatte.  Plutselig skjer det, helt uten at jeg vet hva som skjer før etterpå: Jeg hiver vannglasset fullt av maling på ryggen til Berit. De blir forskrekket og sier jeg er gal, og flere i klassen sier seg enig.  Jeg står og puster og er redd meg selv.  Det bare skjedde, jeg visste ikke at jeg gjorde det.  Det er ikke pent å hive vannglass etter folk.  Hvordan kunne jeg gjøre noe sånt?

13 år: Den lille drittungen fra fjerde klasse erter meg igjen.  Nå skjer det på nytt: Helt uten at jeg vet det, har jeg sparket han i rompa, med de spisse støvlettene mine.  “Å faen, det var vondt!!  Å faen!”, sier han og går vekk.  “Bra!”, hører jeg plutselig læreren si.  Han har inspeksjon men jeg så han ikke.   “Det er bra du tar igjen!”.  Hæ?  Er det bra å sparke?  Jeg skjelver over hva jeg nettopp har gjort.  Jeg er skamfull fordi jeg gjorde noe galt mens læreren så på, og jeg er forvirret fordi han likevel sa det var bra.  Men det tar ikke mange uker før jeg banker opp Mette.  Jeg banker og slår og banker og slår, jeg har allerede revet henne ned på gulvet og er overrasket over hvor mye sinne jeg har i meg.  Jeg lugger henne og dunker hodet hennes mot gulvet.  Hun gråter stille, det er som jeg kan gjøre hva jeg vil med henne nå, hun har helt gitt opp, og jeg har bare lyst til å fortsette og fortsette og fortsette..  Men de voldsomme følelsene skremmer meg.  Jeg reiser meg og går.  Jeg greier ikke snakke med noen.  Hjertet banker hardt igjen, men denne gangen stoler jeg på meg selv – det var riktig å ta igjen.  Mette plager meg aldri mer.  Men jeg er i stand til å slå og banke opp folk, og det skremmer meg, og det skremmer meg at det kan skje uten at jeg vet at det skjer før det er for sent. 

16 år: “Hva skal det bli av deg når du blir stor?”  Du kan ikke fortsette å være så treg!”.  Mamma sin stemme røper igjen alvor, hun mener det hun sier, og det hun sier er at det er noe galt med meg.  Jeg står og henger opp tøy, men jeg er visst for treg med det.  For tankene mine er i Japan.  Jeg har begynt å skrive med en japansk jente og hun sender meg bilder av Fuji og Geisha-piker i vakre kimonoer.  Jeg vil flytte til Japan.  Jeg kan allerede noen japanske setninger. 

Det er fest i bygda i kveld.  Selv om vi i venneflokken bare er seksten år gamle, er det mange år siden vi snek oss inn der for første gang.  Men fra første stund likte jeg det ikke.  Musikken er for høy.  Og jeg liker ikke fulle mennesker.  Og jeg kan ikke danse..  Hva skal jeg gjøre hvis en kjekk gutt byr meg opp til dans?  Men mamma vil jeg skal dra.  Vi har kranglet om dette før, og etter at storebroren min også blandet seg inn og sa at jeg satt for mye hjemme og var for passiv og at jeg aldri kommer til å få meg kjæreste eller bli normal, skjønner jeg at jeg må dra for å få fred.  Jeg tar i mot pengene til inngangsbilletten og avtaler med en venninne at vi skal møtes.  Hun får ikke lov å gå på fest for foreldrene er strenge, og det passer meg bra.  Vi slår opp teltet i den lyse sommernatten, og prater i timer, fniser og ler.  Og snakker om Japan, astronomi og Science Fiction.  Vi er begge lesehester.  Når jeg kommer hjem dagen etter, er mamma fornøyd, for hun tror jeg har vært på fest med de andre vennene mine.  Og hun er glad for at jeg aldri drikker, og at det aldri er noe tull med meg. 

18 år:  Det er klassefest.  Carl Einar har gitt meg en klem. Den flotteste gutten i klassen har gitt meg en klem og kinnet brenner og gløder!  Og vi har det så hyggelig!  Og alle er så snille med meg!  Men jeg føler jeg må hjem… det er for mye for meg dette her.  “Skal du hjem så tidlig, klokken er jo bare halv tolv?”, sier de andre.  Jeg finner på en unnskyldning, men jeg skjønner ikke helt hvorfor det føles ut som det er for mye for meg, selv om alt er så bra.  Det er i grunnen mye som blir for mye for meg.  Og selv om jeg har det bra på den nye skolen, er jeg ensom.  Det er noe… jeg vet ikke hva det er… Og jeg når ikke å finne ut av hva det er før tankene har sprunget en annen vei.  Igjen.

Jeg sliter med noe uhåndgripelig som jeg ikke kjenner igjen og ikke kan sette navn på.  Burde jeg oppsøke psykolog?  Men hvordan kan jeg forklare han hva det er når jeg ikke vet selv hva det er?  Men det er noe..  Jeg er hjemme hver kveld.  Jeg sitter på rommet og hører intenst på musikk og tankene vandrer langt vekk i takt med musikken.  Jeg føler meg hele tiden anspent inne i meg, og at jeg ikke har oversikt og at jeg må skjerme meg, må få lov til å tenke ferdig.  Hvorfor greier jeg ikke samle meg?  Jeg blir jo aldri ferdig å tenke.  Og jeg blir så fort trøtt og må sove enormt mye.  Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal prate med folk heller.  Det er ikke alltid at jeg skjønner hva som skjer når det er flere mennesker sammen, og jeg får ikke alltid med meg det som sies når det er mye bråk rundt.  Og da føler jeg meg dum.  Men alt dette greier jeg ikke sette ord på ennå. 

19 år: Jeg og en venninne overnatter hos kjæresten min, med noen andre venner.  Men vi må fordele oss på en annen måte om natten, for at det skal bli plass til alle.  Det betyr at jeg må sove med venninnen min og ikke kjæresten min.  Jeg faller i staver.  Jeg vil ikke.  Jeg prøver å argumentere hvorfor men finner ikke ordene og jeg vet ikke hvorfor heller, for det er ikke det at jeg absolutt må sove med kjæresten min.  Det er mer det at jeg ikke liker å ikke ha oversikt over hva som skal skje eller hvordan ting blir helt konkret.  Jeg hisser meg opp og er vrang og sur og trassig.  De andre ser rart på meg men jeg tar det ikke inn over meg.  “For helvete!!  Nå tar du deg sammen!”, skriker venninnen min til slutt.  Det er som jeg våkner.  Jeg skjønner at jeg har overtrådt en grense men skjønner ikke hvorfor eller hvordan.  Jeg føler meg skamfull, gjør som de andre sier, men skjønner igjen at noe er i veien med meg.  Hvorfor er det alltid sånn med meg?

20-36 år: Jeg er voksen og det er ikke lenger noen som maser på meg og passer på at jeg husker alt.  Nå må jeg selv ha oversikt.  Og det er vanskelig for meg å starte med ting.  Det er vanskelig for meg å fullføre ting.  Jeg liker ikke forandringer.  Jeg drømmer meg stadig vekk – hodet mitt har tyve forskjellige prosjekter gående samtidig.  Jeg må alltid tenke meg ferdig først, men blir aldri ferdig med å tenke, det kommer alltid noe nytt.  Og jeg blir så sliten av det… 

På jobben greier jeg meg bra.  Jeg oppfatter ting raskt, er kreativ, og får ting unna i et forrykende tempo.  Jeg er intuitiv og toner meg inn til pasientene på veldig kort tid.  Når det er dramatisk på avdelingen og adrenalinet bruser, er jeg på mitt beste.  Det er rart at ting går slik på skinner på jobben, men ikke når jeg er hjemme hos meg selv.  Og det er så vanskelig å stå opp på morgenen.  Og jeg er alltid fem minutter for sent.  Jeg liker ikke ansvaret jeg får heller.  Da blir det for mange baller i luften, og jeg faller ut og må sykemelde meg.  Det er som det blir for mye for meg, selv om det er stress på en god måte.    

Rutiner i forhold til barn, leggetid, middag og handling går greit.  Men på fridager når barna har dratt, sitter jeg rett opp og ned i sofaen og sliter med å finne ut av hva jeg skal starte med først...  Vaske opp?  Sette på en maskin med tøy?  Brette tøyet som ligger i sofaen?  Hva får jeg tid til før legetimen kl 9.30?  Skal jeg heller dusje?  Trenger jeg egentlig å dusje?  Kan jeg i stedet nøye meg med å vaske meg litt siden dusjkabinettet lekker og det flyter vann på gulvet?  Men kanskje det er lurt å sette på oppvaskmaskinen først, men hvor er tøflene mine som jeg trenger fordi gulvet er kaldt på kjøkkenet?  Jeg vil ikke gå ut av sofaen uten tøfler.  Hva var det jeg skulle gjøre igjen?  Dusje?  Eller skal jeg heller gå på treningssenteret og trene litt og dusje?  Det er bedre å dusje der, da kan jeg bruke så mye vann jeg ønsker.  Jeg bør jo trene, det gjør meg godt og gir meg energi, dessuten er det Yoga i dag.  Men nei, i dag har jeg legetime, det blir ikke Yoga.  Hva var det jeg skulle gjøre igjen, vaske opp?  Hvorfor sitter jeg her og ikke får startet med noe som helst?  Å gud så trøtt jeg er, skal jeg gå og legge meg?  Nei, det betyr at flere timer av dagen blir borte. Men jeg er så trøtt.. jeg går og legger meg. 

Jeg går til psykolog for det må være en grunn til at jeg ikke greier å starte med ting eller fullføre dem.  “Du er deprimert, det er derfor”, sier han.  Jeg prøver å forklare at jeg blir deprimert av å ha slike problemer, det er da ikke naturlig at man skal føle seg helt handlingslammet fordi det er så mye man må tenke ferdig først.  Jeg føler meg jo helt funksjonshemmet.  Jeg går glipp av så mye og blir så isolert.  Huset mitt er bare kaos og jeg tør ikke ta i mot gjester for jeg greier aldri å rydde ferdig.  Jeg blir så distrahert av mine egne tanker.  Jeg undersøkes på kryss og på tvers, fyller ut skjemaer og går fra den ene psykologen til den andre, uten å få andre svar enn at jeg lider av depresjon.  Jeg får paradoksale reaksjoner på de antidepressivaene som gis til meg - synsinntrykkene blir for sterke, lyder blir for sterke, jeg føler meg anspent, jeg får angst av dem.  Jeg har fremdeles ingen svar jeg føler er mine.  Det er ingen andre som har det slik som meg.  Jeg er alene om dette, kanskje har jeg bare skikkelige dårlige vaner?  Kanskje jeg bare er et skikkelig dårlig menneske?  Tenk om jeg greide å ta meg sammen, samle tankene mine..  Hvorfor greier jeg ikke det? 

36 år: Jeg og samboeren min krangler så mye.  Jeg kan bli så irritert på han at jeg mister fullstendig besinnelsen.  Jeg kan ikke fortsette slik, jeg må gjøre noe..    Jeg ringer til broren min og forteller om problemene mine.  Broren min forteller at han nettopp har fått diagnosen ADHD etter at to av barna hans også har fått diagnosen.  Han kjente seg så igjen i deres symptomer og bad om en utredning selv.  Kanskje jeg også burde la meg undersøke, sier han?  Nei, det er jo ikke mulig, voksne har ikke ADHD.  Hvordan kan han ha fått diagnosen likevel?  Broren min, som er så ressurssterk og flink?  Han er den absolutt siste jeg ville forestilt meg som kan ha ADHD, han er jo ikke hyperaktiv en gang!  “La deg undersøke”, sier han igjen.  Jeg kontakter legen min gjennom ti år, som nettopp har vært på kurs om ADHD.  Hun nikker langsomt til det jeg har å fortelle, og sier hun har nok henvisningsgrunnlag. 

Etter syv måneder med undersøkelser og intervjuer av både meg og min mor, får jeg diagnosen ADHD av hovedsakelig uoppmerksom type.  Det er mer kjent som ADD.  Ting faller på plass.  Jeg leser og leser, og forstår plutselig meg selv.  Nå begynner en annen historie, men den får jeg ta en annen gang