En flyktning krysser sitt spor

I dag skal jeg møte en landsmann.  Enda en flyktning fra det kaotiske og anarikistiske landet ADHD.  Det slår meg at jeg ikke kjenner andre voksne med ADHD utenfor min familie, og at ADHD heller aldri er et tema blant oss.  Vi trenger nok å føle oss normale.  ADHD'en kan vi ikke gjøre noe med.  Så jeg regner med at de, som jeg, prøver å bygge opp den delen av livet vårt som fungerer.  Vi fikser ikke livet bedre av å gå rundt og være lei oss fordi vi ikke er som alle andre.  Så fra dag til dag prøver jeg å glemme at jeg har ADHD.  I stedet prøver jeg å bli kjent med meg selv og faktisk like meg selv.  Det siste er det vanskeligste, men nøkkelen ligger nok i å ikke protestere på det man ser.  Det er forresten også vanskelig så lenge man har normer og regler for hva som forventes av et menneske og en samfunnsborger.  Ja, jeg kjenner idealet, men realiteten er helt annerledes.  .   

Og hvordan ble jeg så kjent med denne flyktningen?  Litt prating på Nettby, deretter på MSN, men flere måneder mellom hver gang.  Han er ung og jeg har ikke vært så ivrig på å møte han egentlig, selv om han virker sprudlende og energisk.  Og jeg tenkte mitt når jeg så hvor hyper han var på tastaturet, hvor flyktig og springende han var i forhold til tema, hvor rastløs han virket.  Så i går, da han nevnte hvor dårlig han takler stress, og hvordan han lengter etter natten når alle har lagt seg, huset er stille og han kan få alenetid, sa jeg rett ut:  "Skulle trodd du hadde ADHD".  "Legene sier så", svarte han.  Og resten av chatten ble preget av å dele erfaringer.  Jeg hadde mest av alt lyst til å grine.  Jeg følte meg plutselig sårbar og avkledd, som om gamle tidligere traumer dukket opp. 

Jeg er nervøs for å møte han.  Han er nervøs for å møte meg.  Og selvfølgelig kommer vi til å ødelegge denne relasjonen også, som så mange andre relasjoner vi har vært i.  Vi har opplevd å skremme vekk gode venner når vi er oss selv.  Vi glemmer oss stadig vekk, og skjønner ikke hva som skjer før vi ser ansiktsutrykket til andre.  Vi skjønner jo alltid hva som skjer, men ikke før etterpå.  Og det at vi begge er slik, gjør ikke saken bedre, det blir bare dobbelt opp.  Putt oppi en dæsj med ADHD'isk overrreaksjon og du har en komplett oppskrift på hvordan ødelegge et gryende vennskapsbånd. 

Men ja, vi skal ta en kopp kaffe i dag, så får vi se.  Egentlig skulle jeg ønske jeg kunne møte han slik vi opprinnelig var - to mennesker som ble kjent på Nettby og som tror den andre er veldig hyggelig og interessant - og normal.  Men i stedet møtes vi som to mennesker som er jævla flinke til å prøve å bære masker, tilsynelatende ser ut til å fikse livet bra (helt til du blir kjent med oss), og som vet å kompensere.  Vi er to mennesker som prøver å lære oss å kjøre med slitte sommerdekk på glattisen.  Vi vet omtrentlig hvilke bakker vi kommer til å skli utfor, hvilke svinger vi må kjøre langsomt igjennom, hvilken fart vi må holde, helt til vi glemmer oss.  Igjen.  Og det er ingen Viking rednignstjeneste for sånne som oss.  Livet består veldig mye av å prøve å komme seg opp av grøfta edna en gang.

Blir det godt å møte han?  Det sies at å dele sorger gjør dem mindre, men jeg føler det blir dobbelt opp.  Jeg har fortrengt sorgen fordi jeg må overleve.  Nå skal jeg se en annens sorg også, og det er som å se min egen sorg i hvitøyet.  Nei, jeg er ikke ferdig med å bearbeide det at jeg har ADHD.  Så lenge samfunnet stiller krav til meg, som gjør at jeg er dømt til å mislykkes, men likevel dømt satse på nytt og på nytt, for så å mislykkes igjen, så kan jeg aldri si at det er OK å ha ADHD.